Gunnar Flikke har ingen planer om å trappe ned

Anbefalt fra arkivet: – Om noen hører at jeg har gått rundt på byen og snakket dritt om Adressa vil jeg ha klar tilbakemelding. Noen kårkaill som sitter og prater om «gamle dager» og hvor mye bedre alt var før ønsker jeg ikke å være.

Forrige måned fylte den profilerte og til tider svært omdiskuterte pressemannen Gunnar Flikke 66 år

Syv år etter at han valgte å forlate sjefsredaktørstolen i Adresseavisen, er Flikke fortsatt en sentral og innflytelsesrik skikkelse i det midtnorske medielandskapet.

I tillegg til rollen som strategisk rådgiver for mediehuset på Heimdal, er 66-åringen også representert i en rekke styrer, deriblant i NRK.

Og personen han i 2006 overlot roret til, dagens sjefsredaktør Arne Blix, har han jevnlig kontakt med.

– Vi tar ofte en frokost på Rica Nidelven hvor vi diskuterer løst og fast, deriblant Adressa. Men hvilke «råd» jeg eventuelt måtte gi blir mellom Arne og meg, smiler Flikke.

Ingen 7. far i huset

For noen syvende far i Adressa-huset ønsker ikke den tidligere sjefredaktøren å være.

– Overhodet ikke. Da jeg fratrådte var det fordi jeg mente avisen trengte nye koster. Vi hadde nettopp gjennomført en vellykket overgang til tabloid og jeg følte på mange måter at «jobben» var gjort.

– Har det vært dager hvor du har angret på at du gikk av?

– Det å kunne gå rundt i en travel nyhetsredaksjon og snakke med journalistene var noe av det beste med jobben.  Selv om jeg aldri har angret på avgjørelsen er det ikke fritt for at det er ting man enkelte dager kan savne.

Selv om Flikke ikke lenger er den som redigerer avisens overskrifter, hender det at han fortsatt gir avisens journalister noen innspill.

– Gjennom mine 18 år som sjefsredaktør har jeg hatt gleden av å ansette mange dyktige journalister. Mange har jeg fortsatt god kontakt med. Det hender jeg sender en SMS når jeg ser en god sak på trykk, men det blir med det.

Mediemakt

Adresseavisen har i alle år vært enerådende i Trondheim.  På begynnelsen av 2000-tallet sørget Flikke for å styrke mediehuset stilling ytterligere da han sikret ny konsesjon for Radio-Adressa. En søknad Statens Medieforvaltning tidligere hadde avvist på grunn av avisens fra før sterke stilling.

– Ja, jeg brukte den makten jeg hadde. Men det er stor forskjell på det å bruke makt og det åmisbruke makt.

Flikke, som i sin tid ble kåret til byens nest mektigste mann, er imidlertid ikke med på at Adresseavisens sterke stilling har skapt noen form for monopolsituasjon.

– Tvert imot. Selv om antall aviser i seg selv ikke er noen garanti for ytringsfriheten, er konkurranse både sunt og skjerpende.

For da Arbeideravisa i 1994 måtte gjennomføre en refinansiering i et forsøk på hindre nedleggelse, var Adressa involvert.

– Jeg gikk inn for at vi skulle trykke avisa til selvkost, rett og slett for at Adresseavisen skulle ha en lokal konkurrent.

Jurist

Før journalisten Flikke fikk sin første sak på trykk på 60-tallet var det jurist han egentlig skulle bli.

– Jeg jobbet som freelancer ved siden av studiene, og hadde en redaktør som var brutalt ærlig. Han mente jeg enten kunne friste tilværelsen som middelmådig advokat eller bli en god journalist. Jeg valgte det siste og har siden ikke sett meg tilbake.

Da Flikke i 1988 ble hentet tilbake fra stillingen som redaktør i billedbladet NÅ hadde han en klar oppfatning av hva Adresseavisen skulle være for byens borgere.

– Det var mange journalister som rynket på nesen da jeg sa at vi skulle være en patriotisk avis. Enkelt sagt mente jeg at det som var bra for byen også var bra for avisen. Vi skulle skrive om det folk var opptatt av.

Men for Flikke har prioriteringen allikevel alltid vært nyheter, nyheter og nyheter.

– Det var stor diskusjon når vi skulle seksjonere Adressa før tabloidutgivelsen.  Vi endte til slutt på en nyhetsseksjon, en sportsseksjon og en kulturseksjon, men det var ikke uten sverdslag.

Kampanjejournalistikk

Stor ståhei ble det også da Flikke som ung journalist intervjuet prosjektleder Richard Hermann i NRK P2 på begynnelsen av 80-tallet.

Da Flikke spurte rett ut om hvorfor man ikke like gjerne kunne legge radiostasjonen til Trondheim, begynte snøballen å rulle.

– Jeg husker godt jeg satt i Stortingets kantine sammen med Odd Einar Dørum og talte stemmer for og i mot flytting av P2. Uhørt egentlig og langt utover det som egentlig var min rolle som journalist, men det gav resultater.

For pressens rett til å vinkle og formidle saker ut ifra egne redaksjonelle vurderinger er i følge Flikke helt legitimt.

– For mange har ordet kampanjejournalistikk en negativ klang, men i bunn og grunn handler det om at det enkelte redaksjon våger å ta et standpunkt.

Standpunkt tok sjefredaktøren også da det blåste rundt avisens egen styreleder Kaare Grisvold i 2003.

Etter en rekke kritiske artikler rundt Grisvolds dobbeltrolle som direktør i Adressa og styreleder i Sparebank 1, gikk Grisvold ut og kritiserte avisens dekning av saken.

Flikke avviste kritikken og benektet at avisen hadde bedrevet noen form for kampanjejournalistikk.

Tillit

Selv om Flikke i dag på mange måter sitter på andre siden av bordet gjennom sin rådgiverstilling for styret i avisen, er han fortsatt like kompromissløs når det gjelder redaksjonens uavhengighet.

– Et styre kan aldri gå inn å redigere avisen. Det har de ansatt en ansvarlig redaktør til å gjøre. I det øyeblikk rollene blandes er man på ville veier. En avis er helt avhengig av at leserne har tillit til det som blir skrevet.

Flikke mener de fleste norske aviser i dag nyter stor tillit.

– Ta abonnementsavisene. Hvilket annet produkt kan man selge inn og ta betalt for et år i forveien uten egentlig å si noe om hva man vil servere fra uke til uke?

Den tidligere sjefsredaktøren er imidlertid bekymret for mangfoldet.

– Norge er på mange måter et kjedelig og konformt samfunn hvor vi er enig i stort sett det meste. Vi trenger noen stemmer som tør røre litt i om i denne grøten.

Flikke tror ikke større eierskapskonsentrasjoner i så måte er noe «onde» slik enkelte hevder.

– Det koster å gi ut avis. Så lenge man beholder sin redaksjonelle integritet er det bare et pluss at man kan samarbeide på driftssiden.

Personvern

Den erfarne pressemannen mener ytringsfrihet fordrer et sterkt personvern.

– Med avsløringene fra Edward Snowden ser vi hvor lett det i dag er for myndighetene å samle inn informasjon om borgerne. At såpass mange tilsynelatende stiller seg likegyldig til denne utviklingen er bekymringsfullt. I det øyeblikk noen velger å tre ut av den offentlige debatten i frykt for hva som kan bli lagret i «mappa» er vi kommet galt av sted.

Flikke mener mange er naive i sin omgang på sosiale medier.

– Det er betenkelig hva folk helt frivillig, og helt ukritisk, velger å dele med andre. Selv om informasjonen i dag ikke blir brukt til noe annet enn å sende målrettet reklame kan vi aldri være sikker på hva som er tilfelle noen år frem i tid. Et samfunn kan forandre seg. Også det norske.

Flikke selv er aktiv både på Facebook og Twitter, men han har klare «kjøreregler».

– Jeg hegner om min private sfære. Derfor legger jeg aldri ut bilder av for eksempel barnebarn. Jeg er også forsiktig med «likes» og hvilke saker jeg velger å kommentere på nett.

Kulturpersonlighet

Flikke har aldri vært engasjert i partipolitisk arbeid. Da han satt som sjefredaktør i Adressa valgte han også å melde seg ut av byens «herreklubber».

I dag er imidlertid Flikke engasjert i flere organisasjoner og foreninger. I 2011 tok han over som styreleder i Trondheim symfoniorkester. Han er med i Ringve Museums venner, sitter i styret for Byscenen og er sekretær i Selskabet for Trondhjems Bys Vel.

– Har du vært inne på tanken om å trappe ned?

– Nei. Selv om alderen har gjort at jeg de siste årene har byttet ut «nedoverski «med «bortoverski» og gått til anskaffelse av en el-sykkel, har jeg ingen planer om å trappe ned på engasjementet.

Men selingen, den har Flikke lagt på hylla.

– Båten solgte jeg i fjor. Jeg er fortsatt en del ute i fjorden og fisker men da «haiker» jeg med venner.

PS! Jula vil Flikke feire sammen med familien på gården i Åsen. Og med en kone fra Vestlandet er det ikke uventet røkt pinnekjøtt som står på bordet julaften.